hits

Det knyter seg og jeg får panikk!

Har slitt med pustevansker i snart 3 år. Ingen leger har funnet ut noe. Kom meg til en lungespesialist her om dagen og fikk beskjed at jeg hadde en anelse astma, ikke noe ille alvorlig. Men det irriterer meg at de ikke fant ut noe annet fordi jeg hadde trodd det var noe verre utifra hvor ille pusten min er til tider. Nå har jeg da startet med astma medisin og håper den skal hjelpe. Men helt ærlig så tror jeg det er en blanding av angst og en liten anelse astma. Og at angsten gjør astmaen verre enn hva den er. Psykisk og fysisk henger jo sammen hånd i hånd. Det er bare så slitsomt og få en sånn angst følelse over seg og så blir pusten hundre ganger verre. Føle på panikken og at halsen krymper sammen og pusten blir tyngre å trekke ned. Føler at det eneste som får roet meg litt ned er å snakke med mamma. Hun har alltid vært en stor hjelp når det kommer til mitt psykiske vesen. Hun er den mest beroligende og støttende personen å snakke med♡ Angst er helt forferdelig når det kommer over deg. Jeg blir somregel fysisk dårlig men det er jo fordi jeg tenker det verste og da får jeg plutselig "100 diagnoser" i det angsten står i som verst. I skrivende stund sliter jeg med pusten og oppdaget en klump på halsen som klødde. Jeg har så angst for at halsen skal tette seg helt og jeg ikke skal få puste, det er somregel det angsten min går ut på. Men jeg må bare roe med helt ned, ellers går jeg nok helt av skaftet. Noen ville kanskje kalt meg hypokonder eller en klager men så enkelt er ikke dette altså, det er en psykisk sak som jeg må jobbe med. Og det er nok mange der ute som sliter med det samme. Kunne jeg roet meg helt ned eller sakt til meg selv at dette er bare tull, så hadde jeg gjort det før lenge siden. Jeg vil bare si hvor stolt jeg er av alle som har sosial-angst, panikk-angst eller noen andre angst typer som står i det og prøver å hjelpe seg selv eller spør om hjelp og ikke gir opp. All creds too you♡ psykiske ting uansett hva det er må frem i lyset og man må slutte og ha så tabu rundt det! Husker som liten så hadde jeg en frykt/angst for flere ting men som jeg vokste av meg. Flere av de tingene som jeg sleit med da har kommet tilbake. Men jeg er eldre og klokere å jeg vet å være min egen hjelp♡ selv om det alltid er godt å ha noen å snakke med når det kommer til det psykiske! Man skal aldri skamme seg over å ville gå til en man er glad i å spør om å snakke når man sliter.

-asoe 

Jeg var så psykisk nedkjørt at jeg orket ikke livet lengre!

I dag har jeg tenkt å skrive om psykisk lidelse. Eller mer spesifikk OCD (obsessive compulsive dissorder).

Ser på nett og hører fra folk at mange tar veldig lett og humoristisk på denne sykdommen. Virker ikke ut som folk

faktisk tar det for å være en sykdom en gang. Gradevis fra jeg var ung startet jeg å få tendenser til OCD,

og når jeg var 14 år slo det for fult ut. Jeg slet med dette i nesten 1 helt år, med intens hjelp av psykolog og egentrening

ble jeg bedre men sykdommen vil alltid være underliggende og kan blusse opp igjen. Det året jeg var syk er det verste

året i mitt liv. Jeg skal være veldig rett på sak om hvordan det påvirket meg. Jeg sluttet nesten helt å spise, når jeg først fikk

i meg noe så var det usunt, jeg gikk opp en del kilo. Jeg trakk meg helt vekk fra omverden og det sosiale og sperret meg inne.

Jeg var inne hele dagen men når mørket kom klarte mamma å få meg ut å gå en tur. Det aller verste med sykdommen var

at jeg rev meg vekk fra alle andre i familien og jeg ble livredd nærkontakt. Klem og kos var helt uaktuelt. i mitt hode forbant

jeg dette med noe seksuelt. Jeg var livredd for å sove for var redd det skulle skje noe med meg mens jeg sov som ikke jeg ville

våkne av eller ha kontroll på. Alle dagene mine gikk til å slavisk skrive i en bok alt som skjedde rundt meg i den minste detalj.

Jeg mistet kontakten med vennene mine på skolen og alle andre mennesker rundt. jeg lå bare å stirret i en vegg når jeg ikke

skrev i boka mi eller vasket vekk hendene mine pga jeg var livredd bakterier. Jeg var blant annet veldig redd for å dusje for jeg

klarte ikke å ha nærkontakt med meg selv en gang. Jeg var så psykisk nedkjørt at jeg orket ikke livet lengre. jeg tenkte ofte

at jeg ikke ville leve og hva jeg skulle gjøre for å avslutte det helvete jeg bodde i. Med stor hjelp av Mamma og psykolog ble jeg

gradevis bedre. nå 12 år etter kan jeg ha små ting som å ville ha det ryddig rundt meg og jeg overdriver kanskje litt med støvsugeren.

Men jeg er vertfall ikke like ille som den gang jeg ønsket å ta mitt egent liv. Så når folk sier de har "såå OCD" fordi dem liker og brette

hånddukene fint eller støvsuger 2 ganger i uken så blir jeg såret og lei meg. for det jeg gikk igjennom var tungt og vanskelig og når folk

skriver eller sier slik så føles det ut som dem tråkker på meg og det jeg gikk i gjennom. Men jeg er sterk og jeg er fortsatt her. Så med dette

håper jeg folk endrer syn på OCD.

-asoe

Frykt!

Frykten for å miste noen. Følelsen av at man kan miste noen og det er absolutt ingenting man kan gjøre med det. Jeg hater at noe kan skje som er så forferdelig eller så utrolig trist og jeg har null kontroll til å påvirke det. Når jeg har opplevd å miste noen om det har vært dødsfall eller et kjærlighets brudd/vennskap brudd så har jeg bare ikke ville se det komme, når det kom klarte jeg ikke å ta det over meg. Jeg bare lekte at det ikke var slik som det egentlig var. Bare gikk videre uten å ta det inn over meg eller tenke på det eller sørge. Jeg har felt flere tårer men så har jeg "tatt meg sammen". Jeg takler dårlig store forandringer og det å ikke ha noen/noe i livet som er trygt lengre! Forandringene er så store at jeg fortrenger det. Jeg kan ikke se for meg det livet jeg lever nå uten dem som er i det. Dem jeg har nærmest er brikkene i livet mitt som får mitt liv til å bli helt. Vært å leve! Mangler det en eller flere brikker er ikke jeg meg lengre. Sikkert en merkelig måte å tenke men det er slik jeg føler det. Jeg forandrer meg litt etter litt til det negative (psykisk nedkjørt) for hver brikke som mangler. Jeg har et lite puslespill med max 25 brikker. Jeg mangler 7 brikker. Jeg vil aldri mer miste flere brikker. Men jeg vet at så heldig er jeg ikke. Et litt sentimentalt innlegg i dag. Noen dager tenker jeg mer enn andre. -asoe

Dagens utblåsning - Dyrepoliti;

Ser utover den kalde atmosfæren, de gule sprø bladene blir kastet rundt av den milde vinden.

Det er høst. Jeg er ikke glad i høsten. Den er kald og det er bare en påminnelse på at vinteren er rett rundt hjørnet.

Man blir blek, syk og man sklir ofte å skader både bein og hofter. Gleder meg til jul da. Jeg vil ha snø på julaften men bare på julaften.

Det er nok for mye å spør vær-gudene om. Men over til noe helt annet! DYREPOLITI!

Jeg blir så trist og lei av å høre om knivdrap av katter, avliving av hunder som man mener er "farlig" og dyr som blir neglektet.

Jeg er veldig for at vi skal på dyrepoliti i alle fylker i Norge. Dyrebeskyttelsen gjør en super jobb med å ta inn dyr uten eiere og gir dem nye og fine hjem.

Men dem kan ikke gjøre alt. Vi trenger dyrepoliti så dem som ikke tar vare på dyra sine og ondsinnet mennesker får sin straff.

Ikke lenge siden vi hørte om knivdrap av en katt i Risør. Jeg har ikke hørt noe mer om denne saken i aviser eller media så kan tenke meg til at den skyldige ikke er tatt. Man hører om seriemordere og deres barndom og da hører man at det startet med at dem pina og drepte dyr.

Vi kan ikke la et slikt menneske gå fritt. Noe må bli gjort. Ser også at katter her i Arendal går for lut og kaldt vann og ikke får den helsehjelpen og omsorgen som dem trenger. Tigger i byen og bor i hull i murveggene. Jeg mener på at kommunene skulle fått mer penger til å hjelpe dyra så man kunne bygge ut og ansette flere så flere dyr kunne blitt tatt hånd om. Det var dagens utblåsning!

-asoe

 

Det å vokse opp i en småby;

Det å vokse opp i en småby som Risør er ikke bare en dans på roser. Alle tror de kjenner alle og får følelsen av at går det et #rykte så tror de fleste på det også. Ikke snakk om å "ta det for god fisk" og glemme det, eller å høre med dem det er snakk om. Nå sier ikke jeg alle gjør det! Men i ungdomsmiljøet er det desverre slik. Jeg har både vært #hore, vært #utro, snakka dritt om #bestevennene mine, kysset #kjæresten til en bestevenn, stjelt osv opp igjennom #ungdommen. Noe som selvfølgelig ikke stemmer! Vet at det fortsatt er en/to styk som driver å serverer usannheter til småbyen (funnet opp i egent hue) for å holde byen "interessant". Desverre! Men ikke alle som kan vokse opp tydeligvis. Grunn til at jeg er så glad i #Risør er byen i seg selv, fantastisk arkitektur, natur, små butikker, og selvfølgelig #venner og #familie. Det er dem som har fått meg til å ville bo i den byen så lenge jeg gjorde. Det verste med små byer og sikkert alle andre byer er #mobbing; ren ondskap som drar #selvtillit og #selvbilde ned til bunn. Man til slutt tror på hva som blir sakt og i ettertid sliter med å stole på folk og deres intensjoner. Og når det starter så tidlig som det gjorde med meg; i alder av 8-9. Jeg har fortrengt mye av #mobbingen som foregikk på barneskolen. Lakt det bak meg. Er ikke gøy å huske på den dagen jeg var så redd som 9 åring når jeg løp i fra de andre barna som sa de skulle ta meg, som resulterte i at jeg snublet i høy hastighet og smelte hue i en stein. Barna ble redd og løp tilbake, ikke for å si i fra. Så jeg ble liggende en stund alene da. Fram til jeg kom til meg selv og fikk klart å kommet meg ut av skogen og bort til en lærer. Det eneste som skjedde etter denne episoden var at jeg fikk en ispose og fikk ringe hjem til mamma. Jeg var alltid et sosialt barn som elsket og være med andre på lek og moro, men når jeg gang på gang ble avvist og kalt stygge ting så mistet jeg lysten. Hoved målet mitt med friminuttene ble da å løpe først ut, finne et trygt sted og sitte der alene til det ringte inn igjen. Noen ganger tok jeg meg sammen og så til meg selv at jeg skulle være der dem andre var uansett om dem ville ha meg der eller ei. Men det ente opp med et brekt bein og et forsøk på å drukne meg i en vannputt som akkurat var stor nok til at ansiktet mitt kom nedi. Sekk og ting var alltid bløtt eller ødelagt fordi noen hadde stjelt det og hevet det i vann. Jeg husker jeg ble overlykkelig når de som var slemme med meg inviterte meg i bursdag, jeg tenkte; kanskje de liker meg like vell og vil vi skal bli venner. Jeg fant ut i bursdagen at jeg var invitert for de mamman dems hadde sakt ALLE jentene i klassen måtte bli invitert. Jeg var egentlig ikke ønsket. Slike ting setter dype spor. Barn vet ikke hvor onde dem kan være med andre før dem er voksen og tenker tilbake. Husker ungdomskolen var litt bedre men ble fortsatt utelukket, men ikke fult så mye vold og dritt kasting. Husker jeg ble slått en gang. (Husker ikke hvorfor) men jeg sto vell opp for meg selv eller noen andre. Jeg smilte og snudde hodet mitt å sa; "vil du slå meg på den andre siden også?" Jeg ble litt tøffere på ungdomskolen. Men det hjalp ikke alltid.. Men nå skal jeg ikke si at mine barne år og ungdomskole år var bare forferdelig. Høydepunktet i løpet av et år var at bestevennen min Camilla fra Vestby kom på besøk hos naboen og var der nesten hele sommeren♡ Hadde også en nabojente jeg lekte mye med på fritiden. Men barneskolen var et rent helvetet! Men nå har jeg en kjæreste og bestevenner som er ekte og fantastisk som bryr seg og setter pris på meg. Skaden av barneskolen er at jeg ikke alltid tror på dem, selv om jeg ikke sier det høyt! Jeg vet jo at dem bryr seg, er bare jeg som må jobbe med dette og forstå at dem faktisk bryr seg og vil mitt beste♡ Må også punktere at hadde ikke min Mamma stilt opp for meg, vist omsorg og vært der for meg de åra jeg slet med skole, mobbing, sykdommer osv så kan jeg med hånden på hjerte si at jeg tror ikke jeg hadde vært her i dag! Så til deg mamma; du er verdens beste og jeg elsker deg så sånn var det for meg å vokse opp i en småby! Mye vondt men mye godt også. Men jeg klarte meg. -asoe

JÆVLA HOMO

Så på programmet som het; jævla homo i går. Veldig interessant. Lærte meg en ting som jeg stusser på som også ble tatt opp i programmet. Hvorfor er det bare menn og kvinner sammen på reklame plakater, kjærlighets kort, reklame på TV, barnefilmer osv. Er flere og flere som vokser opp med homofile foreldre og dette er helt normalt for dem. Vi lever også i 2017 og jeg synes det er helt normalt at homofile gifter seg, kysser/holder hender på åpen gate og alt annet som følger med! Trodde liksom vi alle syntes dette var like normalt som å se noen gå tur med hunden sin. Er skuffet over reklame byråer, dem som lager ting til folket men så utelukker homofile med bare å lage ting som appellere til hetrofile; kjærlighets kort til valentine med en dame og en mann som kysser osv. Man ser disse sensuelle parfyme reklamene på TV med en kvinne som blir berørt av en halvnaken mann mens hun parfymerer seg. Er jo greit det men synes nå at dem kan lage slike kort, slike reklamer og alt annet som kan appellere til homofile også. Ved å ikke gjøre det så er det akkurat det samme som å utelukke homofile fra samfunnet. Trodde verden hadde kommet lengre enn dette. Så også i serien i går at folk flippa fingeren til de to homofile som holdt hverandre i hånda.. Jeg blir så uendelig skuffer over mennesker som er så trangsynt som tenker at er ikke alle like eller tenker likt som meg så er det noe galt med dem. De menneskene som tenker slik er narsisister.. Hva tenker dere om dette? Det var det som gnagde litt i hjernebarken min i dag. Ha en flott dag alle sammen♡ -asoe

NÅR DET RENNER OVER;

Når har jeg gjort det skummel; flyttet vekk fra hjembyen min! Flytter fra Risør til Arendal pga skole/jobb. I en alder av 26 år. Er litt skummelt å flytte fra byen jeg har bodd i 26 år og skummelt å starte skole i min alder. Men nå er jeg en type som liker det gode og gamle og blir det store forandringer, ja da blir jeg stressa. Tar tid før jeg finner roen. Men nå har livet en dårlig vane av å slenge store forandringer i trynet på meg i tid og utide. SÅ jeg får bare ta det det som kommer min vei med motet oppe og ikke miste meg selv helt på veien.  Nå er jeg en relativt sterk person som sier stopp viss det blir for mye, jeg er flink til å si i fra viss det blir for mye så ikke det skal renne over. Om det er positive forandringer eller negative; Begge deler er skummelt! Men jeg tilpasser meg ting med tid. Har startet å bli vant med ny by, ny leilighet og skole nå. Fortsatt litt uvant. Kan jo si at det kanskje blir forandring i planene og at jeg fullfører mine 7mnd med å jobbe i psykisk helse så jeg får fagbrev likevell. Men tiden vil vise. Jeg håper verfall dette året her bringer meg masse godt og at jeg kan gjøre ting jeg har startet på ferdig. Veldig enkelt innlegg dette. Men er det noen temaer som er aktuelle nå som dere synes jeg burde ta opp så si i fra. Har dere noe dere lurer mer på om meg eller hva jeg mener om noe så spør så lager jeg et innlegg om akkurat det. -asoe 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » November 2017 » Oktober 2017
Anette Solstad

Anette Solstad

26, Arendal

Hei. Heter Anette og er 26 år. Jeg vil legge ut både seriøse innlegg og litt mindre seriøse innlegg. Jeg vil ha stort fokus på mennesker, dyr, rettferdighet, rettigheter, innvandring, rusomsorgen, psykisk helse, eldreomsorgen, og er det noe jeg er så er det rettferdig og jeg hater forskjellsbehandling!! Jeg er egentlig en konflikt-sky person men når det kommer til at noen har blitt dårlig behandlet så blander jeg meg med en gang! Jeg vil bare sette stort fokus på det som ikke er greit her i verden. Og håpe vi mennesker kan være med på å forandre på denne verden som er langt i fra bra! Med å bruke stemmene våre og tastaturet!♡

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker