Det å vokse opp i en småby;

Det å vokse opp i en småby som Risør er ikke bare en dans på roser. Alle tror de kjenner alle og får følelsen av at går det et #rykte så tror de fleste på det også. Ikke snakk om å "ta det for god fisk" og glemme det, eller å høre med dem det er snakk om. Nå sier ikke jeg alle gjør det! Men i ungdomsmiljøet er det desverre slik. Jeg har både vært #hore, vært #utro, snakka dritt om #bestevennene mine, kysset #kjæresten til en bestevenn, stjelt osv opp igjennom #ungdommen. Noe som selvfølgelig ikke stemmer! Vet at det fortsatt er en/to styk som driver å serverer usannheter til småbyen (funnet opp i egent hue) for å holde byen "interessant". Desverre! Men ikke alle som kan vokse opp tydeligvis. Grunn til at jeg er så glad i #Risør er byen i seg selv, fantastisk arkitektur, natur, små butikker, og selvfølgelig #venner og #familie. Det er dem som har fått meg til å ville bo i den byen så lenge jeg gjorde. Det verste med små byer og sikkert alle andre byer er #mobbing; ren ondskap som drar #selvtillit og #selvbilde ned til bunn. Man til slutt tror på hva som blir sakt og i ettertid sliter med å stole på folk og deres intensjoner. Og når det starter så tidlig som det gjorde med meg; i alder av 8-9. Jeg har fortrengt mye av #mobbingen som foregikk på barneskolen. Lakt det bak meg. Er ikke gøy å huske på den dagen jeg var så redd som 9 åring når jeg løp i fra de andre barna som sa de skulle ta meg, som resulterte i at jeg snublet i høy hastighet og smelte hue i en stein. Barna ble redd og løp tilbake, ikke for å si i fra. Så jeg ble liggende en stund alene da. Fram til jeg kom til meg selv og fikk klart å kommet meg ut av skogen og bort til en lærer. Det eneste som skjedde etter denne episoden var at jeg fikk en ispose og fikk ringe hjem til mamma. Jeg var alltid et sosialt barn som elsket og være med andre på lek og moro, men når jeg gang på gang ble avvist og kalt stygge ting så mistet jeg lysten. Hoved målet mitt med friminuttene ble da å løpe først ut, finne et trygt sted og sitte der alene til det ringte inn igjen. Noen ganger tok jeg meg sammen og så til meg selv at jeg skulle være der dem andre var uansett om dem ville ha meg der eller ei. Men det ente opp med et brekt bein og et forsøk på å drukne meg i en vannputt som akkurat var stor nok til at ansiktet mitt kom nedi. Sekk og ting var alltid bløtt eller ødelagt fordi noen hadde stjelt det og hevet det i vann. Jeg husker jeg ble overlykkelig når de som var slemme med meg inviterte meg i bursdag, jeg tenkte; kanskje de liker meg like vell og vil vi skal bli venner. Jeg fant ut i bursdagen at jeg var invitert for de mamman dems hadde sakt ALLE jentene i klassen måtte bli invitert. Jeg var egentlig ikke ønsket. Slike ting setter dype spor. Barn vet ikke hvor onde dem kan være med andre før dem er voksen og tenker tilbake. Husker ungdomskolen var litt bedre men ble fortsatt utelukket, men ikke fult så mye vold og dritt kasting. Husker jeg ble slått en gang. (Husker ikke hvorfor) men jeg sto vell opp for meg selv eller noen andre. Jeg smilte og snudde hodet mitt å sa; "vil du slå meg på den andre siden også?" Jeg ble litt tøffere på ungdomskolen. Men det hjalp ikke alltid.. Men nå skal jeg ikke si at mine barne år og ungdomskole år var bare forferdelig. Høydepunktet i løpet av et år var at bestevennen min Camilla fra Vestby kom på besøk hos naboen og var der nesten hele sommeren♡ Hadde også en nabojente jeg lekte mye med på fritiden. Men barneskolen var et rent helvetet! Men nå har jeg en kjæreste og bestevenner som er ekte og fantastisk som bryr seg og setter pris på meg. Skaden av barneskolen er at jeg ikke alltid tror på dem, selv om jeg ikke sier det høyt! Jeg vet jo at dem bryr seg, er bare jeg som må jobbe med dette og forstå at dem faktisk bryr seg og vil mitt beste♡ Må også punktere at hadde ikke min Mamma stilt opp for meg, vist omsorg og vært der for meg de åra jeg slet med skole, mobbing, sykdommer osv så kan jeg med hånden på hjerte si at jeg tror ikke jeg hadde vært her i dag! Så til deg mamma; du er verdens beste og jeg elsker deg så sånn var det for meg å vokse opp i en småby! Mye vondt men mye godt også. Men jeg klarte meg. -asoe

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anette Solstad

Anette Solstad

26, Arendal

Hei. Heter Anette og er 26 år. Jeg vil legge ut både seriøse innlegg og litt mindre seriøse innlegg. Jeg vil ha stort fokus på mennesker, dyr, rettferdighet, rettigheter, innvandring, rusomsorgen, psykisk helse, eldreomsorgen, og er det noe jeg er så er det rettferdig og jeg hater forskjellsbehandling!! Jeg er egentlig en konflikt-sky person men når det kommer til at noen har blitt dårlig behandlet så blander jeg meg med en gang! Jeg vil bare sette stort fokus på det som ikke er greit her i verden. Og håpe vi mennesker kan være med på å forandre på denne verden som er langt i fra bra! Med å bruke stemmene våre og tastaturet!♡

Kategorier

Arkiv

hits