Frykt!

Frykten for å miste noen. Følelsen av at man kan miste noen og det er absolutt ingenting man kan gjøre med det. Jeg hater at noe kan skje som er så forferdelig eller så utrolig trist og jeg har null kontroll til å påvirke det. Når jeg har opplevd å miste noen om det har vært dødsfall eller et kjærlighets brudd/vennskap brudd så har jeg bare ikke ville se det komme, når det kom klarte jeg ikke å ta det over meg. Jeg bare lekte at det ikke var slik som det egentlig var. Bare gikk videre uten å ta det inn over meg eller tenke på det eller sørge. Jeg har felt flere tårer men så har jeg "tatt meg sammen". Jeg takler dårlig store forandringer og det å ikke ha noen/noe i livet som er trygt lengre! Forandringene er så store at jeg fortrenger det. Jeg kan ikke se for meg det livet jeg lever nå uten dem som er i det. Dem jeg har nærmest er brikkene i livet mitt som får mitt liv til å bli helt. Vært å leve! Mangler det en eller flere brikker er ikke jeg meg lengre. Sikkert en merkelig måte å tenke men det er slik jeg føler det. Jeg forandrer meg litt etter litt til det negative (psykisk nedkjørt) for hver brikke som mangler. Jeg har et lite puslespill med max 25 brikker. Jeg mangler 7 brikker. Jeg vil aldri mer miste flere brikker. Men jeg vet at så heldig er jeg ikke. Et litt sentimentalt innlegg i dag. Noen dager tenker jeg mer enn andre. -asoe

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar